MED VILLMARKEN FOR SEG SELV (2006) .

Tirsdag 1. august.

Vi hadde egentlig tenkt oss til Børgefjell, men av ulike årsaker falt valget på fjellene i Rana igjen. Kanskje det skyldes en lettere framskreden makelighet, lettere tilgjengelighet eller, som Odd stadig kom tilbake til: ”Det er lettere å berge fisken hvis vi drar til Rikartjønna.” Saken var i hvert fall at det ikke fantes snø i fjellet, og da ville en ukes tur i Børgefjell i den varmen som var i begynnelsen av august gjøre det komplett umulig å unngå råtten ørret.

Jeg hadde på forhånd vært i kontakt med D.philos. Jan Birger Johansen, som ønsket å slå følge innover fjellet, men på grunn av usikkerhet med veivalget, hadde vi ikke avtalt noe. Jeg regnet imidlertid med å treffe han opp i fjellet.

Klokken 14.30 var vi endelig klar for avmarsj. Det hadde gått et år siden turen i Femundsmarka og vi var virkelig klare for storfangst. Det vi fikk av småørret der ble spist opp av mink, og vi var sugne på en skikkelig revansj. Været var varmt, og vi noterte oss at det var lite mygg ved dammen. En sval vind gjorde traskingen over Elgmyrene overkommelig, og humøret steg mange hakk ettersom vi beveget oss inn i fjellet.

Vi fisket ikke i Sikkerstikktjørna, men observerte flere vak av mindre fisk. Jeg hadde vært der i juli sammen med sønnen min, Egil, og hans kamerat Kristian, og guttene hadde fisket godt med steikfisk. Nå var vi imidlertid ivrig etter å ta de store ruggene, og dette var ikke plassen. Alle Bævermyrtjønnene er overbefolket av småfisk og bør beskattes hardere!

Så er vi i gang igjen. Odd har tatt turens første. Størrelsen var ikke all verden, men det er alltid en god følelse å kjenne at en er kommet i flytsonen!

Første fiskestopp var Harald-Ingetjønna. Jeg fikk fisk på første kast med spinneren, en 7 grams Panter, og slik fortsatte det utover ettermiddagen. Størrelsen var imidlertid så som så, og etter ei stund ble vi lei. Oppholdet der ble imidlertid avsluttet med et herlig ørretmåltid med fisk direkte fra vannet, blodfersk og så å si sprellende opp i panna! Dette var jo en pangstart på turen!

Like før vi skulle dra, oppdaget Jonny at solbrillene hans var tråkket på og ødelagt. Men vi var inne i en god (ørret)stim nå, og i det han skulle ta på seg sekken, fant han likegodt over et par andre solbriller som lå nede i lyngen. Utrolig flaks!

Kl. 21.30 kom vi til Rikartjønna, osende av svette og forfulgt av en skog med mygg. Vinden hadde løyet, og fjellets torturister kastet seg i ekstase over oss med utsikt til et herremåltid. Vi oppdaget fort at vi ikke var alene i fjellet. På den andre siden av tjørna stod det en mann ute i vatnet og fisket. Dessuten så vi en dame og en annen mann i området. Dette var en liten nedtur, for, som de einstøingene vi er, vil vi helst ha fjellet for oss selv.

Vi fisket litt uten det store resultatet. Jonny fikk to 3 hektos, men tettheten av fugl så ut til å være større enn mengden av fisk. Skogen av mygg, noe regn og fraværet av et skikkelig bett fikk oss i soveposene rundt midnatt. Vi var likevel optimistiske med hensyn til neste dag.

Mannen på den andre siden fortsatte å fiske, med godt resultat. I løpet av natta kunne han bla.a. ta inn en ørret på 8 hekto. Dette vet jeg, for det viste seg at den ukjente mannen var Dr.philos Jan Birger Johansen, luggemaker, sanger, gitarist, trekkspiller, tekstforfatter og komponist i bluesbandet Skøtløfte, der undertegnede spiller gitar. Men det fikk jeg ikke vite før lenge etterpå

Onsdag 2. august.

Klokken 05.30 var det ikke mulig å sove lengre i teltet. Ute hadde solen allerede skint en god stund og inne i teltet var det minst 35 grader. Eneste utvei for å få seg litt mer søvn var rett og slett å ta med seg sovepose og underlag for å legge seg ute. Litt Djungelolje for å holde den mest aggressive myggen borte, og resten av morgensøvnen kunne foretas i de mest praktfulle omgivelser. Både Odd og jeg har med årene funnet at morrabettet er sterkt oppskrytt, og da er det like greit å benytte denne tiden av døgnet til litt ekstra skjønnhetssøvn (også sterkt oppskrytt!).

Odd har kommet seg ut av soveposen og er allerede i full gang med å innta frokosten. Det noe bekymrede uttrykket kommer av vannet ligger blankstille!

Ved 8-tiden er det likevel tid for å riste liv i kroppen og sørge for kaffe og frokost i nevnte rekkefølge. Som vanlig hadde vi medbrakt egg og bacon og denne praktfulle morgenen syntes vi det var på plass med litt ekstra luksus. Frokosten ble inntatt på ett høydedrag like ved teltet og med den utsikten vi hadde over Rikartjønna kunne vi med rette føle oss som noen småkonger som skuet over sitt rike. Det sier sitt når vår eneste bekymring var at det var så blankstille på vannet. Som kjent er ikke klarvær og vindstille det mest optimale fiskeværet en kan tenke seg. Det skulle etter hvert vise seg at bekymringen var ubegrunnet.

Dagen hadde vi tenkt å tilbringe ved Nunnetjønnene. Vi har hatt gode erfaringer med området fra tidligere og var nå spente på om nivået var opprettholdt. Som vanlig varmet vi opp med fiske i kulpene nedenfor nedre Nunne-tjørna, mest for å bygge opp selvtilliten. Vi pleier alltid å lure noen på kroken, ikke de helt store kanskje men nok til å få en smak på hva som er i vente. Også denne gangen skulle det gå slik, men vi brukte ikke lang tid på dette og gikk ganske raskt til første vann. Det var nå blitt litt bevegelse i luften, nok til at det var oppstått krusninger på vannet. Fiskeforholdene skulle således være brukbare, men vi ble likevel noe skuffet i starten. Vi begynte å fiske rundt vannet, men bettet var dårlig og de få vi fikk var ikke av den størrelse vi hadde fått her tidligere.

Odd ved den idylliske lille elva som kommer fra Nunne-tjørnene. I bakgrunnen ser vi litt av Rikartjønna hvor vi hadde vår base.

Odd ble etter hvert litt rastløs og ville prøve seg i midtre Nunne-tjørna som ikke ligger mange minuttene fra. Jeg er mer bedagelig og ville fortsatt prøve ved det nedre vannet. Ved lignende forhold tidligere hadde jeg opplevd at Odd hadde håvet inn fisk på det stedet han hadde valgt, mens jeg sto ved et annet vann uten et napp. Klok av erfaring hadde jeg derfor utstyrt meg med walkietalkie på turen og ga den ene til Odd slik at vi kunne kommunisere oss i mellom selv om det var en kilometer eller to mellom oss.

Dette skulle vise seg at dette var en aldri så liten genistrek. Etter å ha fisket en stund uten napp, kalte jeg opp Odd for å høre hvordan det gikk med han. På en sprakete linje kunne jeg høre han formidle at han nettopp hadde mistet en halvkilos som han hadde på land. Det var signal nok for meg til at jeg pakket sammen og labbet i vei i samme retning som han hadde gått. Det kunne virke som om sluggerne hadde samlet seg i dette vannet og de var så avgjort i bettet.

Et lite "knippe" av fangsten til Jonny.

Odd fisket med Mepps spinner mens jeg fisket med en 10 grams Salamander, antagelig spilte det liten rolle hva som hang i andre enden av snøret. Mønsteret var det samme. Sluken/spinneren ble kastet så langt det lot seg gjøre i det ikke altfor dype vannet. I det den tar vannflaten ser vi bølger etter voksen ørret som i stor fart angriper sluken/spinneren og i neste øyeblikk er det bare å forberede seg på rykket i stanga som en vet vil komme.

Utrolig morsomt fiske! Ved to tilfeller sliter jeg snøret og mister sluken ved at ørreten gikk seg fast under en stein. En del andre ørret mister vi fordi den ikke er godt nok huket, men en god del ørret klarer vi likevel å berge på land. I en hektisk ”bitt-periode” klarer Odd å knekke tuppen på spinnerstanga. Heldigvis har han med sportstape og klarer å skjøte de to delene sammen slik at stangen blir nesten god som ny.

Alle fisk er av utmerket kvalitet og størrelsen er fra 4 til 7 hekto. Vi prøver oss også litt i øvre Nunnetjønna, men selv om Odd får en på land så er ikke bettet i nærheten av hva vi opplevde i det mellomste vannet.

Ikke mange minuttene fra Nunnetjønnene ligger det noen små vann som har avløp på svensk side. Til tross for en noe fremskreden alder er pioner ånden fremdeles i hevd. Nå var vi nysgjerrige og hadde lyst å prøve ut disse vannene selv om vi vet at svensk oppsyn kan være ganske så nådeløse om en blir tatt på fersken med snøre i vannet og uten fiskekort. Vi opplevde dog ikke tegn til fisk og har sterk mistanke om at disse vannene er fisketomme selv om vannene i seg selv var dype og fine og så ut til å kunne være et sted hvor ørret skulle kunne trives i. Derimot var det et yrende og fascinerende fugleliv i disse vannene.

Etter hvert fant vi tiden moden for å returnere til vår base ved Rikartjønna. Vi hadde all grunn til å være fornøyd med det som hadde skjedd denne dagen. Til sammen hadde vi ca 7 kg. sløyd ørret i sekken på tilbaketuren. De var til og med jevnt fordelt med 11 stykker på hver av oss, slik at ved denne anledningen hadde ingen grunn til å føle seg som vinner eller taper slik det ofte ellers pleier å være.

Her vandrer Odd meget fornøyd tilbake til basen etter et særdeles flott opphold ved Nunne-tjørnene.

Akkurat da vi ankommer teltet oppdager Odd ut at han hadde glemt kniven ved Nunnetjønnene. Et uunnværlig verktøy som det er vanskelig å være foruten i villmarken. Odd trenger derfor ikke lang tid på å bestemme seg for å jogge tilbake til vannene for å spore opp kniven. Like etter at han hadde satt av gårde, setter det i gang med noen voldsomme regnskyll. Men det stopper ikke Odd og heldigvis klarer han å finne kniven. I mens gjør jeg klar klar middagen i teltet, denne gangen noe så spennende som Betasuppe med pølser i. Resten av kvelden slapper vi av ved teltet uten at vi stresser med fisking. Odd har stanva i Rikartjønna og drar opp en og annen ørret på 2-3 hekto.

Torsdag 3. august.

Torsdagen fortsatte med det samme strålende været. Jonny var som vanlig ute av teltet i fire-fem tiden. Inne i teltet var det nærmere 40 grader, og ettersom myggen opptrådte i mer moderate mengder på grunn av varmen og sola, inntok vi en skikkelig god frokost oppe på haugen kun iført truse.

Denne dagen var målet Rundbæveren og Steintjønna. Vi var alene i fjellet, og utsiktene var lyse. Vi stoppet først i Rundbæveren. Forholdene var ypperlig – en varm, østlig bris skapte de rette krusningene på vannet. Det ble da også fisk på første utkast, men av liten størrelse. Og slik fortsatte det. Ørreten bet villig, men de store holdt seg langt unna spinner og mark. Odd fikk en blank og feit 4 hektos, ellers kastet vi ut noe av fangsten. Varme i en lengre periode hadde nok fått sluggerne til å trekke ut på djupt vann.

Vi gjorde forresten en litt trasig oppdagelse da vi skulle se nærmere på marken. Alt innholdet i den ene boksen var råtnet opp. Dette hadde vi bare opplevd en gang før, og det skyldtes nok en blanding av sur jord og varme. Derfor var valget greit: Ingen vits i å kaste bort mer mark på småfisken i Rundbæveren når de store sluggerne i Steintjønna bare lengtet etter å glefse i seg både sluk, spinner og mark!

Gjensynet med Steinjønna var varmt, akkurat som været. 25 grader, sol og en liten bris satte oss i godt humør. Vi har hatt flere flotte fiskeopplevelser her, og dette er vel plassen hvor jeg har mistet de største fiskene. Fadesen med det råtne fiskesnøret glemmes i hvert fall ikke med det første.

Odd i en ganske så typisk positur denne ettermiddagen. Med skikkelig svai i fiskestangen er nok en ørret fra Steintjørna i ferd med å måtte gi tapt for ørretkongen over alle ørretkonger; Odd Kolstad.

Allerede på første utkast fikk Jonny en 4 hektos på mark og dupp. Tonen var slått an for en av de store fiskeopplevelsene i dette området. Det bet i ett sett, og det spilte ikke noen rolle hva vi fisket med. Mark, spinner eller sluk gikk stort sett for det samme. Ørretene var mer enn normalt bitevillig. Problemene med å lage havregrøt illustrerer dette. En middagsrett som man normalt ikke trenger mer en 10 minutt på å lage brukte Odd nå en hel time på å få gjort i stand. Jonny fikk den største ørreten på 7,5 hekto. Ellers var det flere på nesten samme størrelse. Vi mistet selvfølgelig mange, og særlig Jonny. Han fikk dessuten floke på snøret og måtte frustrert være vitne til at jeg dro på land 3 fine fisker i løpet av den tida han brukte på å få orden på snøret.

Odd skulle få de fleste og de største denne dagen ved Steintjønna, men Jonny skulle heller ikke bli helt fri.

Samlet fangst var på ca. 8 kilo med sløyd fisk. En flott opplevelse, men fremdeles manglet den store!

Etter hvert gikk vi tom for mark, og det ble tid for å gå tilbake til teltet. Da vi kom dit, ventet det oss mye hardt arbeid for å berge fisken. Vi hadde plassert fangsten vi hadde fått tidligere i en plastdunk nedgravd i ei myr. Nå var denne dunken i ferd med å bli oversvømt av surt myrvann, så det var bare å grave et nytt hull. Vi vasket og saltet fisken etter beste evne og håpet på at dette ville holde til vi kom hjem. Kvelden ble avsluttet med et måltid snurring kjøpt i 1993. Det smakte fortreffelig.

Fredag 4. august.

Nok en morgen med flott vær, egg og bacon, og en nydelig morgenstemning fra frokosthaugen vår. Denne dagen hadde vi tenkt oss til Langbæveren, men vi hadde god tid og forhastet oss ikke.

Etter hvert klarer vi å somle oss av gårde og bruker ikke lang tid til dette idylliske vannet som ligger i grenseområdet til Sverige. Marken hadde vi allerede klart å bruke opp dagen før så vi var smertelig klar over at her var det kun sluk og spinner som gjaldt.

Vi opplevde et usedvanlig solrikt og varmt vær i fjellheimen på denne turen og vi passerte knapt en bekk uten at vi måtte erstatte vesketapet. Her er det Jonny som tar seg en tår i en bekk på vei til Langbæveren.

På første kast får Odd en halvkilos på spinneren, men akkurat når han så skulle dra den på land klarer den å frigjøre seg fra spinneren. Like etterpå på får Jonny fast fisk på kroken. Fisken var usedvanlig sterk og ut fra motstanden å bedømme tenker jeg at nå er det tid for å bryte kilos grensen for første gang på turen. Det var derfor en smule skuffelse å spore når det viser seg å være en ørret som ikke er stort mer enn halvkiloet. Uansett så var dette en lovende åpning på Langbæveren.

Uten at det var planlagt ble det slik at Odd og jeg gikk på hver vår side av tjønna. Odd holdt seg på nordsiden og fikk 2 ganske små ørreter i en bukt, ellers virket det ganske dødt. Jeg holdt meg på motsatt side og bevegde meg mot EU-land. Og det var vel ikke før jeg hadde kommet meg inn i det forbudte land att det begynte å skje saker og ting. Først mistet jeg en like ved land og like etterpå berget jeg en på vel halvkiloet på land.

Langbæveren ligger idyllisk til på grensen mellom Sverige og Norge. Et meget spennende fiskevann som huser ørret av utmerket kvalitet.

Innerst i vannet er det bukt som ikke er altfor dyp og hvor det er ganske mye siv vegetasjon langs land. Jeg kastet spinneren ut i bukta uten noen særlig andre forhåpninger enn at det kunne gå på noen småfisk. Overraskelsen var derfor stor da jeg på første kast fikk et kraftig napp og ikke lenge etterpå hadde jeg landet en vakker ørret på 6 hg. Da det samme skjedde på neste kast merket jeg at pulsen hadde en merkbar frekvensøkning. Det er dette som gjør ørretfiske så ulidelig fascinerende og uforutsigbart. Etter alle solemerker å dømme skulle det ikke være store forhåpninger for å gjøre noen fangst her. Solen skinte fra skyfri himmel og i det grunne blankstille vannet skulle en eventuell fisk ha alle muligheter til å gjennomskue det jukseagnet som ble slengt ut av det merkelige vesenet på land.

På de to neste kastene fikk jeg så to ørreter på 3 hg. som jeg slapp ut i vannet igjen. Kan ikke huske å ha vært så blasert tidligere! Deretter på det neste kast får jeg et kraftigere tilslag og merker at det er noe større som kjemper i den andre enden av snøret. Nå skal vel endelig kilos-barieren brytes? Ikke mange minuttene etterpå har jeg berget en velskapt og vakker ørret på land, men dessverre stopper vekten på 9 hg. Søren også! Kanskje vekten er feil?

Idet jeg hekter fisken av kroken enser jeg i øyekroken en stor rugg som velter seg i vannskorpen helt inne ved land på den andre siden. Ingen tvil! Det er flere sluggere igjen!

Resultatet etter Jonnys svipptur over grensen til EU.
5 ørret fra 5 - 9 hg.

Jeg prøver å kaste etter den men har problemer med presisjonen og klarer ikke å treffe ordentlig i vaket. Uansett er jeg fornøyd og noe angstfull begynner jeg å tenke på at det på tide å komme seg tilbake til gamlelandet igjen før svenske spesialstyrker kommer stormende over haugen og beslaglegger både fangst og utstyr.

Odd holdt seg lengre vest i vannet og endelig hadde det begynt å skje saker og ting med han også. På ganske kort tid hadde han fått 4 ørret på 3 til 5 hg. Han var rimelig fornøyd inntil jeg kom med 4 større ørret i hanken og nokså nedlatende kommenterer at jeg nettopp sluppet ut to stykker som var på størrelse med de han hadde fått.

Det var etter hvert på tide å avslutte et utmerket opphold ved Langbæveren, men før vi starter tilbaketuren til vår base skulle jeg få enda en ørret på halvkiloet. Kl. 21.30 var vi så tilbake ved teltet. Kvelden ble avsluttet med et utmerket ørret-måltid tilberedt av mesterkokken Odd Kolstad. En perfekt avslutning på en perfekt dag i villmarken.

Lørdag 5. august.

Teltet og fiskestanger er rigget ned, sekken er pakket. Ingen vei tilbake!
En av våre mest vellykkede villmarksturer nærmer seg slutten.

Vi hadde egentlig tenkt å bli til søndag, men mengden av fisk hadde nå blitt så stor at vi syntes vi hadde fått nok. Dessuten gjorde varmen det til et tidsspørsmål før noe av fisken måtte kastes. Med ca. 20 kilo sløyd fisk i sekkene bar det tilbake til bilen. Det ble et lite slit, og vi brukte mer tid en normalt, men bortsett fra Jonnys fall der han gikk ut i spagaten, var hjemturen grei. Vi hadde ennå en gang opplevd fjellet på sitt beste, så å si helt for oss selv. Det hadde vært en gedigen opptur, både for den mentale og fysiske helsa, og vi har i ettertid vurdert turen på topp tre nivå.

Det er ikke mange bilder hvor Odd og Jonny er samlet på samme bilde. Her er begge to etter å ha kommet tilbake til Odd, nokså slitne men også glade og fornøyde.

Til Forsiden