Svipptur til Sipmek i Børgefjell (2015) .

Søndag 02.08.2015.

Avtalen var at Odd og jeg skulle møtes på parkeringsplassen ved stien til Sipmek kl. 18.00. Denne gangen skulle jeg starte fra Trondheim og jeg regnet med at det ikke skulle være store problemer å rekke frem i tide.

Underveis gjorde jeg en stopp i Steinkjer hvor jeg handlet inn det jeg jeg trenge av matvarer og diverse utstyr.  Planen var å følge E6 nordover til Namsskogan for så å ta av mot Sverige via Rørvik. Når jeg endelig kommer så langt at jeg skal ta av veien mot Sverige står det skilt med informasjon om at veien er stengt etter noen kilometer på grunn av tunell-arbeide. En telefon til Statens veivesen gir meg tips om å kjøre sørover tilbake for så å kjøre over til Sverige. Da er det allerede klart at jeg kommer til å bli ganske kraftig forsinket og det hjelper ikke stort med misforståelse, en feilkjøring og nye skilt med stengte veier. Jeg overlater styringen til Google Maps og gir ny beskjed til Odd om at jeg blir ytterligere forsinket og ikke vil rekke å være på parkeringsplassen før tidligst 19.30.  Odd sitter på kafe på Klimpfjell hotell og innser at han rekker å ta enda 2-3 kaffekopper før han kjører videre.

Siste del av turen går uten problemer og jeg finner frem til parkeringsplassen ca. kl. 19.30. Odd er ikke å se noe sted, men det tar vel ikke lang tid før han dukker opp tenker jeg. Jeg bytter til villmarksklær, finpakker og organiserer sekken og prater med med en skravlesyk svenske som har slått leir på parkeringsplassen i en bobil. Men fremdeles ingen Odd er å se og siden jeg ikke har dekning på parkeringsplassen er det ikke mulig å kontakte han.
Etter en og en halv time skjønner jeg at jeg må foreta med noe og kjører videre nordover i håp om å enten få dekning eller treffe på han langs veien. Samtidig som jeg havner midt i en gigantisk reinflokk får jeg dekning og klarer å komme i kontakt med Odd. Han har stått og ventet på en helt annen parkeringsplass og syntes nok at jeg var fryktelig sein. Etter at kontakten er opprettet blir vi enige om at han skal følge etter meg for å finne frem til den riktige parkeringsplassen. Men det var ikke bare enkelt. Hele området er invadert av enorme mengder med reinsdyr og vi må kjøre langsomt i 2. gir med aktiv bruk av hornet for i det hele tatt klare å komme oss forbi flokken. 

Etter hvert har vi kommet oss til parkeringsplassen og kan starte på marsjen innover til Østre Sipmek. Da har klokken allerede blitt 22.30 og vi hadde ikke så god tid før det ville begynne å bli mørkt. Vi fulgte lenge en godt merket sti, passerte over en bru og selv om starten på en slik tur alltid er brutal så følte vi oss i brukbar form.
Etter en time har vi kommet frem til bredden av Østre Sipmek på langt kortere tid enn det vi hadde regnet med å bruke. Selv om vi fortsatt befant oss på svensk side ble fort enige om å slå leir. Det hadde vært en lang og strabasiøs dag og vi følte begge for å komme oss i soveposen.

 

En solskinnsdag ved Østre Sipmeken er ikke å forakte.

Mandag 03.08.2015.

Like før vi dro til fjells dro jeg innom XXL-sport for å oppgradere utstyret. Der kom jeg i snakk med en ung ekspeditør. som tok helt av da han hørte at vi skulle på tur til Sipmeksjøene. Han hadde vært der med kano sommeren 2013 og fått godt med fisk og mente at vi virkelig hadde noe å se frem til. «Et eldorado» som han sa. Derfor var optimismen stor da vi startet fiskingen. Vi gikk vestover langs vannet og begynte fiskingen da vi kom inn på norsk side. Men etter ei stund begynte optimismen å avta. Vannet var langgrunt og vi så ikke tegn til liv. Da vi så traff på to karer som hadde ligget ved vannet i 4 døgn uten verken fisk, napp eller vak, begynte vi nesten å se mørkt på dagene som lå foran oss. De to østlendingene kunne fortelle at temperaturen natta før var nede på 5 minus, og dette kunne være forklaringen på det elendige bettet: en kald sommer med svært lite insektsklekking og lave vanntemperaturer.De hadde i hvert fall gitt opp Sipmeksjøene og var på tur lenger sør i Trøndelag i håp om bedre forhold.

Men alt var ikke bare sorgen. Vi kom til en fantastisk leirplass ved utløpet av elva fra Vestre Sipmeken. Etter å ha fått i oss litt mat, var det tid for litt avslapping og nyting av den svært idylliske naturen som omkranset området.

Leirplassen var det ingen grunn til å klage på.

Litt senere på ettermiddagen bar det i veg langs elva som har et godt rykte på seg med fine kulper. Men også her var det lite liv. Jeg fikk 3 ørreter i noen små kulper i ulendt terreng, den største på ca. 4 hekto tatt på mark. Jonny fikk 2, en av dem en riktig fin ørret på halvkiloet. Det var altså fisk i elva, men atskillig mindre enn forventet. Vi fisket med både sluk, spinner og mark helt opp til utløpet av Vestre Sipmeksjøen, men uten verken fisk eller napp, og litt skuffet tuslet vi tilbake til teltet.
Avslutningen på kvelden, derimot, var strålende. Stekt ørret som kveldsmat + litt Upper Ten! Hva mer kan man forlange av livet?

Vi har sjelden opplevd så dårlig fangst som på denne turen, men vi skulle ikke bli helt fri. Her har Jonny tatt en i elven mellom de to vannene.

Tirsdag 04.08.2015.

Denne dagen skulle vi våkne til et strålende vær. Solen skinte fra skyfri himmel og det var riktig godt å være i fjellheimen. Egg og bacon til frokost bidro også sterkt til en strålende stemning.

I dag ville vi starte med å prøve med fiske i vannet. Optimismen var nok ikke helt på topp men vi syntes ikke vi kunne ha vært ved Østre Sipmek uten å ha gjort et noenlunde seriøst forsøk. Vi fisket langs nordsiden av vannet. Problemet i dette området var at det er ganske langgrunt og med en skinnende sol på et nærmest blankstille vann så var ikke oddsen veldig høy for at det skulle bli noen særlig fangst. 
Senere på dagen traff vi et par som mente at det ikke var så langgrunt på andre siden av vannet og at det var bedre mulighet for å få fisk der. Men for å komme dit må en passere en ganske stri og stor elv som kommer fra Vestre Sipmek, noe vi ikke hadde så veldig lyst til. 

Odd er i full gang med å tilberede lunsj.

Vi hadde ikke et eneste napp i vannet og vi så heller ikke noen vak. Med andre ord, det var ganske så dødt.  Men vi koste oss i finværet og kosen ble ikke mindre da vi noe senere hadde stekt ørret som vi hadde fanget dagen før til lunch.

Ettermiddagen ville vi bruke ved Vestre Sipmek. Det er ikke lange biten mellom de to vannene og etter en knapp time var vi kommet frem til bredden av vannet. Vestre Sipmek er er ikke veldig ulik sin litt noe større broder i øst, stort sett er det ganske langgrunt også her. Lenger vest ved vannet kunne vi skimte et telt, noe vi ikke hadde sett mye av på årets tur.   

Vi brukte ikke mye tid på fiske i vannet. Mye av årsaken var nok at både optimisme og entusiasme var på et usedvanlig lavt nivå til oss å være. Det må dog nevnes at det hadde vært en snørik vinter og kaldt sommervær hvilket bidro sterkt til at det fortsatt var mye snø i fjellene rundt omkring. Dette førte igjen til en uvanlig lav temperatur  i vannet og som alle ørret-kjennere vet så leder dette til laber aktivitet hos ørreten og tilsvarende dårlig bitt. 

Utsikt over Vestre Sipmek.

Etter resultatløs fiske i vannet fisket vi oss nedover elven. Men hellet skulle ikke være det spor bedre her og vi fant fort ut at det var like greit å ta strake turen til teltet og en bedre middag. 
Her venter Real Turmat og ikke minst en halvfull whiskey-flaske som ventet på å bli tilintetgjort.

Onsdag 05.08.2014.

Vi hadde egentlig planlagt å være noen dager til i fjellet, men det elendige fisket og utsiktene til dårlig vær gjorde at vi pakket sammen og ga oss av sted mot bilene. Terrenget langs Sipmeksjøene er lettgått, og første del av tilbaketuren gikk bra. Men så begynte det å regne, og vi ble etter hvert temmelig våte. Vi anser oss som ganske flinke til å finne de beste traseene i fjellet, men nå dummet vi oss skikkelig ut. Vi rotet oss inn i et vanvittig kratt, det verste vi noen gang har opplevd. Jonny gikk seg fullstendig fast i dette villnisset, og jeg klarte med nød og neppe å hjelpe han ut det der han satt fullstendig fast buskene.

Odd på en høyde over Sipmekelven.

Siste del av turen ble et blodslit av en annen verden. Regnet og forseringen av krattet tærte på kreftene, og den siste bakken opp fra elva er det mest slitsomme jeg noen gang har opplevd på turene våre. Jonny hadde tydeligvis tatt bedre vare på formen for han stormet opp den bratte skråningen uten tegn til å være utkjørt mens jeg slet som en galeislave med flere stopp før jeg endelig kom frem til bilen. Dette var et dårlig tegn, men etter 5 minutter uten sekk på ryggen var jeg relativt uthvilt, og det var jo betryggende.

Vi skiftet klær og kom oss i bilene forter enn svint. Jeg stoppet på Klimpfjell hotell og inntok et særdeles godt måltid bestående av blant annet stekt fjellrøye. Jonny satte kursen for den 90 mils lange turen til Oslo som skulle bli mer dramatisk enn som godt var.(Halvveis nedover Sverige ble det et ublidt møte mellom Jonnys bil og en elg som ville krysse veien. Det gikk bra med Jonny, en del skader på bilen. Noe mer usikkert på hvordan det gikk med elgen, men den klarte seg etter hvert å komme seg i skogen på egne bein). Rent fiskemessig var årets Børgefjelltur ingen suksess, men som tur var den vellykket. Vi får skylde på den kalde sommeren og satse på bedre forhold til neste år.

Til Forsiden