Når de døde våkner (2023) .
|
Kanskje en noe flåsete tittel, men selvfølgelig ment i overført betydning!
|
Torsdag 03.08.2023.
Jonny forteller
Kjøreturen fra Odds bosted på Ytteren til parkeringsplassen i Virrvassdalen er på over 8 mil, de to siste på en smal grusvei retning svenskegrensen. Etter nesten å ha kjørt på et rådyr like ved parkeringsplassen kunne vi kl. 15.00 starte på marsjen mot Rikardtjønna.
Denne gangen skulle vi prøve oss på en veirute som vi aldri har gjort tidligere. Hovedgrunnen var at denne i store deler ville holde oss på sti i motsetning til den vanlige hvor det var mye gåing i myr og kjær, dermed hadde vi et håp om en mindre slitsom marsj til Rikardtjønna.
Det var med blandede følelser vi la i vei. Vi hadde begge lenge gledet oss til turen, samtidig som et snev av frykt lurte i bakhodet. Ville vi fysisk være i god nok form til å klare denne turen? Frykt følelsen ble ikke noe mindre da vi fikk sekkene på ryggen. Med en balast på ca. 30 kg. viste vi at det ville bli noen vonde stunder i stigningene opp mot tregrensa.
Det startet ikke så veldig bra. Meningen var at vi skulle følge stien et stykke mot Virrvasshytta og deretter ta av til høyre og følge en ny sti videre. Etter hvert skjønte vi at vi måtte ha passert stien uten å ha oppdaget den. Vi bestemte derfor at vi skulle bryte til høyre gjennom bjerkeskogen og håpe på at vi etter hvert traff på stien.
Etter en stund kom vi til et myrområde preget av kjerr og våtområder. Odd gikk på trynet etter å ha snublet, jeg tråkket meg søkkbløt etter å ha tråkket ned i en bekk som var nesten usynlig under tett kjerr. Med alle strabasene og tunge sekker sugde dette mye kraft ut av våre gamle kropper nesten før turen hadde begynt.
Odd ser tilsynelatende ut til å være i fin form, men de bratteste bakken gjenstår!
Etter hvert kom vi over på tørt område og snart skulle vi treffe på stien vi søkte, det ble straks lettere å gå. Men snart skulle vi oppleve et par bratte stigninger som skulle suge ut enda mer krefter ut av de allerede slitne kroppene våre. Pausene ble hyppige, solen varmet, svetten rant og myggen angrep ubarmhjertig to forsvarsløse skapninger. Negative tanker meldte sin ankomst, men når vi endelig nådde toppen og fikk Vardfjelltjønnene i syne under oss ble tilværelsen straks mer lystig.
Vi tok oss en god og velfortjent matpause ved Vardfjelltjønna (Sluggertjønna), godt å kvile tunge bein. Etter storfisket i 1980 var det fristende å prøve fiskelykken i vannet, men fant ut at det var mer fornuftig å komme oss til Rikardtjønna og heller fiske når vi tok tilbaketuren.
Marsjen fra Sluggertjønna til Rikardtjønna gikk ganske greit selv om vi var temmelig slitne. Vi var ferdig med de tunge bakkene og underlaget var ganske greit selv om vi ikke lenger gikk på sti. Vi var i alle fall svært fornøyde med å ha fullført denne «bragden».
Teltet ble satt opp og vi fikk i oss turproviant. Det var en varm fin kveld så vi koste oss en stund med Fat Trout og så ut over vannet sammen med noe hundre mygg. På andre siden av vannet observerte vi plutselig en stor elgokse komme travende i sakte fart. Ganske spesielt, vi hadde aldri tidligere sett elg på disse kanter. I tillegg hadde vi sett flere rein. I løpet av dagen hadde vi altså sett rådyr, elg og rein, men ingen mennesker. Det gjorde vi heller ikke resten av hele turen.
Endelig! Den vante teltplassen ved vakre Rikardtjønna er ledig, da var det bare å få opp teltet så snart vi fikk igjen pusten.
Her er en video av området rundt Rikardtjønna og teltplassen.Klikk her for å se på den.
Fredag 04.08.2020.
Odd forteller.
Jeg våknet grytidlig, men klarte å holde meg i soveposen til det ble tid for dagens første kaffekopp. Morrabettet ble ikke testet, men derimot smakte den tradisjonelle frokosten med egg og bacon utmerket.
Været hadde snudd i løpet av natta, og en kald og sur vind la en demper på aktiviteten. Men noe fisking ble det slik at middagsmaten ble sikret. Vi fikk to hver, Jonnys veide rundt 4 hekto mens jeg fikk 2 på mellom 3 og 4 hekto. Jonny fikk en på stanva på 4 hekto + om kvelden som han stekte til frokost neste dag. Kvaliteten var glimrende, feite og røde i kjøttet. Jonny fisket med en blank og rød Lillauren sluk mens jeg tok mine med en 7 grams Panterspinner.
Middagen tilberedt av Jonny smakte mildt sagt fortreffelig - blodfersk ørret som vi fråtset i oss. Å nyte ørret på dette viset (med lite tilbehør) er en opplevelse som kompenserer for den noe slitsomme turen til området.
Uten alt for stor innsats sørget vi for både middag og frokost første dagen.
Resten av kvelden ble en hustrig affære - en iskald nordvestlig vind jaget oss inn i teltet kl. 20.30. Vi sovnet ganske snart, Jonny med alle klærne på inne i soveposen. Det var lite som minnet om fiskeentusiasmen fra tidligere turer. Vi kan skylde på været, men kanskje var det alderen som var i ferd med å ta grepet?
Lørdag 05.08.2021.
Jonny forteller.
Vi våknet til overskyet oppholdsvær. Litt kjølig, men ørret til frokost gav oss en pangstart på dagen.
Denne dagen skulle vi gå til Nunnetjønna, like ved Svenskegrensen. Vi har tidligere gjort gode fangster her, men sist da vi var her for 2 år siden fikk vi nesten ikke fisk. Vi var derfor spente på dette var en tendens som skulle fortsette dette året.
Vi kom først til Nedre Nunnetjønn hvor jeg fikk to pene ørreter på 4 hekto på Lillauren. Hadde også flere napp - mistet en da jeg skulle ta den på land. Hadde i tillegg tilslag av grov ørret.
Odd fikk 3 ørret på 2 til 4 hekto. Vi var ganske fornøyd med dette. Selv om dette ikke var den store fangsten var det en betydelig fremgang fra forrige gang.
Vi gikk så spent til Øvre Nunnetjønn, men her var det helt dødt. Returnerte derfor etter en stund tilbake den store steinen ved Nedre Nunnetjønn hvor vi fortærte den utmerkete Lars Monsen gryta. Før vi gikk tilbake til teltplassen må det må tilføyes at Odd fikk en ørret på spesialplassen der han alltid får fisk.
Ikke noe å si på ørret-kvaliteten.
Været ble bare bedre og bedre og vi benyttet kvelden til å teste ut forholdene i Rikardtjønna. Vi hadde planlagt å bruke kvelden på andre siden av vannet ut fra teorien om at de største fiskene søkte mot land etter at mørket hadde begynt å melde sin ankomst.
Men før vi gikk over på andre siden ville jeg sjekke og hente stangen som jeg hadde på stanva rett nedenfor teltplassen. Ser straks at det er fisk på og sveive inn en flott ørret som veier 6 hekto inn. Samtidig sjekker Odd sin stang og tror først at også han har fisk på, men oppdager så at fortommen på duppen var slitt av. Storfisk! Uansett så var dette lovende takter for hva som skulle skje senere på kvelden.
Det ble en kald men fin kveld hvor vi fisket utover kvelden til over midnatt. Jeg skulle få to velskapte ørreter, en på 7 hekto og den andre på noe over 6, kvaliteten var upåklagelig. Tok dem på en svart og mørk Salamander sluk. Odd fikk en pen ørret på halvkiloet på den samme 7 gramspinneren som han stort sett hadde fisket med under hele oppholdet.
En av ørretene som søkte mot land på jakt etter føde på kvelden. Et alvorlig feilgrep når den angrep en svart salamander.
Etter fiske var det bare å få sløyd fisken og plassert dem i dunken. Da kunne vi endelig ta noen velfortjente slurker av Fat Trout før kunne krype i soveposen ca. kl. 01.00. Vi kunne slå fast at det hadde vært en fin dag og en flott kveld.
To viktige ingredienser for trivsel i fjellheimen.
Søndag 07.08.2021.
Odd forteller
Vi våknet til det samme fine været som vi hadde blitt velsignet med fra dagen før og kunne innta en noe brutal frokost som besto av en dobbelt porsjon egg og bacon. Dette skyldtes at vi måtte bli kvitt noe av maten da vi hadde bestemt oss for å dra hjem en dag tidligere enn planlagt på grunn av dårlig værmelding for mandagen.
Men før vi pakket sammen, ble det tid til litt mer fisking. Blankstille og få vak til tross: ørreten var der fremdeles. Mens vi ruslet langs vannkanten på professor Falleneset oppdaget jeg et vak ca.1.5 meter fra land. Jonny responderte kjapt med utkast i vaket og kunne dra på land en flott ørret på 6 hekto. Jeg hadde skiftet til en 6 grams Møresild og fikk et kraftig napp, men mistet fisken. Jeg reagerte med å bli potte sur og miste trua. Gjorde likevel noen kast like nedenfor teltet som resulterte i en skikkelig opptur ved å få på land en smellfeit ørret på 8 hekto.
En bedre avslutning på turen er det vanskelig å tenke seg til - det må i så fall være lunsjen vi inntok før vi pakket sammen og dro. Vi hadde observert multer i mengder like ved teltet, og nå kunne vi innta en lunsj bestående av brødskive med multesyltetøy. Ubeskrivelig godt!
Med et visst vemod rigget vi ned teltet, pakket sammen og begynte å gå kl. 15. Var dette siste turen til Rikardtjønna?
Vi hadde først planlagt å spise middag ved Vardfjelltjønna, men noe regn i lufta fikk oss til å fortsette ned til bilen etter en liten stopp. Vi var nede ved bilen kl. 20. Turen gikk stort sett greit, men jeg hadde flaks da jeg skled på ei fuktig steinhelle og ble dratt ned av den tunge sekken. Noen blåflekker og skader på glasset på mobiltelefonen var ikke mye å klage over, det kunne gått verre i det steinete og ulendte terrenget.
En glad Odd avslutter årets tur med å sikre denne ørreten på 8 hg.
Her er en video-snutt som viser hvordan Odd på en elegant måte sveiver inn fisken.Klikk her for å se på den.
Sekkene var tunge da vi gikk tilbake, men vi var i bedre form. Dette pluss at vi fant stien gjorde at turen ned til bilen ikke ble så tung som vi fryktet. Likevel var jeg glad over å få av den tunge sekken som veide bortimot 30 kilo. Merket meg ellers at Jonny beviste solid form og atskillig bedre kapasitet enn meg på turen. 170 mil på ski i vinter har gitt resultater!
Som i god tradisjonell stil stoppet vi på Krokstrand Kafe for å innta middag og øl, men fikk da beskjed av personalet at middagserveringen var slutt for dagen. Likevel fikk forbarmet kokken seg over oss og kunne servere fish and chips + øl til passasjer Jonny. Smakte herlig!